Hvem eier kunstig intelligens i daglig drift?

Kunstig intelligens innføres som et verktøyspørsmål og lander som en arbeidsmiljøendring. For den kategorien finnes det allerede et regelverk — det er bare få innføringer som går gjennom det.

Ansvaret er som regel delt i fire. Strategien ligger hos ledergruppen, verktøyene hos IT, personvernet hos jurist. Den daglige bruken ligger hos alle.

De tre første har en person med navn. Den fjerde er der arbeidet faktisk skjer.

Det går allerede galt

I Gleans undersøkelse av 6 000 heltidsansatte oppgir 69 prosent minst én form for det rapporten kaller botshitting: å sende fra seg maskingenerert arbeid de ikke har kontrollert, ikke helt forstår, eller ikke kan stå inne for. 41 prosent sier de av og til leverer KI-generert arbeid de ikke ville klart å forklare om noen spurte. Kilden er en leverandør av slike verktøy, så tallene bør leses deretter.

Mønsteret er likevel kjent for alle som har jobbet med arbeidsbelastning. Når kontrollen ikke har fått tid og leveransen har fått frist, vinner fristen. Det er ikke et holdningsproblem, men et organiseringsproblem.

Tre krav som allerede gjelder

Det vanlige svaret er at regelverket ikke har rukket å følge etter teknologien. Det stemmer dårlig.

Internkontrollforskriften krever skriftlig dokumentasjon på hvordan ansvar, oppgaver og myndighet for arbeidsmiljøarbeidet er fordelt, og på at risiko er kartlagt og fulgt opp med planer. Kravet gjelder alle virksomheter. En ny arbeidsform uten en eier treffer det direkte.

Verneombudet skal tas med på råd ved endringer som har betydning for arbeidsmiljøet. Siden 1. januar 2024 gjelder plikten til å ha verneombud fra fem ansatte, mot ti tidligere. Flere virksomheter har ordningen enn noen gang — og nærmest ingen bruker den på KI.

Arbeidsmiljøloven § 4-3 navngir siden 1. januar i år fire psykososiale arbeidsmiljøfaktorer arbeidsgiver skal ta hensyn til. Den første er uklare eller motstridende krav og forventninger i arbeidet. Det er en presis beskrivelse av hva en KI-innføring uten eierskap produserer.

Arbeidstilsynet var tydelig på hva endringen var da den kom: «en presisering av et regelverk som allerede har eksistert i mange år». Arbeidsgivers ansvar ble ikke utvidet. Plikten er altså ikke ni måneder gammel — den er ni måneder tydeligere.

Det finnes ikke noe reguleringshull her. Det finnes et praksishull.

Innvendingen

Det er for tidlig å formalisere noe som endrer seg så raskt, og virksomheter som har skrevet detaljerte KI-retningslinjer, har ofte fått dokumenter ingen leser.

Innvendingen treffer feil nivå. Det trengs ikke en rutine per verktøy. Det trengs at noen har oppgaven, med tid og mandat: vite hva som faktisk brukes, sette terskler for når et menneske må se på noe før det forlater huset, og ta imot beskjed når verktøyet tar feil.

Det er en rolle, ikke en perm. Den er heller ikke eksotisk lenger: i fem av seks land Indeed har undersøkt, ligger nå over halvparten av stillingstitlene som nevner KI, utenfor teknologiyrkene. I en norsk organisasjon på 300 holder det som regel med en definert del av en eksisterende stilling — noe internkontrollforskriften uansett forutsetter at er skrevet ned.

Den bør neppe ligge hos IT. Spørsmålene som oppstår i daglig bruk handler om faglig standard og ansvar, ikke om lisenser. IT skal eie verktøyet. IT skal ikke eie spørsmålet om hvor grundig noe leses gjennom før det sendes til en kunde.

Testen

Digital Norway og Styreinstituttet lanserte 1. september Styrekompasset for KI — fire moduler, gratis, rettet mot styrerommet. Det er et godt sted å begynne for styret.

Spørsmålet som avgjør om saken er løst der arbeidet gjøres, er mer håndfast:

Hvem ringer en ansatt som oppdager at verktøyet tok feil i noe som allerede er sendt ut?

I de fleste virksomheter finnes det ikke noe godt svar. Ikke fordi ingen har tenkt på det, men fordi det ikke har vært noens jobb å tenke på det. Plikten til å ha vurdert det er ikke ny. Siden nyttår står den bare med rene ord i loven.